Aldri mer Sofie

Det var i slutten av oktober og ute plasket regnet ned. Det hadde regnet i mange dager nå. Livet var kjempekjipt. Det hadde regnet forrige mandag på ridingen, og selv om det var ridehus på rideskolen var det kaldt, guffent og vått å ri. Det hadde regnet på tirsdag da Tonje hadde bursdag, så det var ikke noe hyggelig å pynte seg for å gå på fest. Det hadde regnet på onsdag da det var tennis, og ingen hjemme kunne kjøre til tennistreningen. For en våt og ekkel sykkeltur.

Det regnet på torsdag da vi skulle til byen og kjøpe bukser. Det regnet i går da gjengen skulle på kino. Kliss klass, kliss klass. Nå var det lørdag og jeg var lei av ren, og livet var kjipt. Jeg kjedet meg og hadde ingenting å gjøre. Jeg tok fram et gammelt Julia-blad, som hadde ligget under sengen. Jeg bladde i det og kom fram til siden med brevvenner. Jeg så nedover siden. Der stod det masse forskjellige navn. Jeg kom fram til siden med brevvenner. Jeg så nedover siden. Der stod det masse forskjellige navn. Jeg kom fram til at jeg ville skrive med en som het Sofie, og som var like gammel som meg.

Jeg satte meg ned og skrev et langt brev til henne. Noen dager senere når jeg gikk ut for å hente posten, lå det et brev der. Det var til meg. Jeg gikk inn og åpnet brevet. Det var fra Sofie. Hun synes vis ikke at livet var så kjipt. Sofie skrev at mesteparten a tiden sin brukte hun til å spille fotball med vennene sine. Med en gang synes jeg Sofie var litt merkelig som spilte fotball! Det er jo bare noen gutter som gjør det. Sofie skrev også at hun hadde en mamma, en pappa og en liten søster, som het Maja.

Jeg og Sofie skrev lange brev til hverandre hver uke, og vi ble bedre og bedre kjent. Hver dag skrev jeg hva jeg hadde gjort. Etterhvert skjønte jeg at jeg og Sofie levde to ganske forskjellige liv, men det var tydelig at Sofie elsket å spille fotball. I noen av brevene vi sendte til hverandre, sendte vi md bilder, sanger, dikt, klistermerker og så videre. Sofie hadde skrevet at familien hennes ikke var så rike, men at de hadde det veldig koselig likevel.

Til jul sendte jeg Sofie en bok om hester. Tilbake fikk jeg en tegning som hun hadde laget, men tegningen var fin likevel. Sofie ble veldig glad for boken. Etter jul fikk jeg et brev fra Sofie. Der stod det at hun også gjerne kunne prøvd å ri en gang. Jeg inviterte henne med på ridingen min og gledet meg vilt til hun skulle komme. Jeg fortsatte å skrive brev til henne, men hun svarte ikke. Jeg skrev brev til henne i flere måneder uten å få svar. Jeg ble etterhvert veldig lei meg og sluttet, jeg også.

Etter noen måneder fikk jeg brev fra Sofie igjen. Hun skrev at hun er lei for at hun ikke har skrevet til meg, men det er fordi hun har fått en alvorlig sykdom. Jeg skriver brev tilbake til henne og spør om hun vil fortelle meg hva slags sykdom hun har. Igjen tar det lang tid før jeg får noe svar fra Sofie. Hun skriver at hun har fått kreft, men at hun håper at hun blir bra igjen. Hun har nå begynt med cellegiftbehandling. Hun skriver også at hun ikke kan fortsette å skrive så mye brev som hun pleier å gjøre.

Jeg og Sofie fortsatte å skrive sammen hele våren, men ikke så ofte som før. Sofie fortalte meg om cellegiftbehandlingen. Annen hver uke måtte Sofie inn på sykehuset. Da måtte hun ligge med en sprøyte i armen, mens cellegiften langsomt gikk inn i blodet hennes. Jeg synes kjempesynd på den gode venninen som jeg var blitt så veldig glad i, men aldri truffet. I et av brevene skrev hun at hun hadde mistet alt håret på grunn av behandlingen. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå å tenkte på hvordan det var å være Sofie. Måtte væehos legen annen hver uke, måtte gå på skolen hver dag uten hår. Og at hun selv visste at hun kunne dø. Neste morgen fikk jeg brev fra Sofie igjen. Hun skrev at det ikke gikk noe særlig bedre med sykdommen hennes, og at legene ikke visste om hun kom til å bli frisk. Jeg synes skikkelig synd på venninen min.

Nå stod sommerferien for døren og jeg skrev og fortalte Sofie at vi skulle reise på hytta, for å være der hele sommerferien. Jeg spurte Sofie hva hun skulle, og om hun kanskje hadde lyst å komme og besøke meg. To dager før ferien fikk jeg et brev fra Sofie. Hun skrev at hun følte seg litt bedre og at hun gledet seg til sommerferien, og at hun kanskje kunne komme og besøke meg. Da jeg kom til hytta, traff jeg alle sommervennene mine. Vi badet, lekte og koste oss. Noen dager gikk vi på bærturer. Vi fant mest bringebør og markjordbær. Jeg tenkte av og til på Sofie. Men det var først når den lange, deilige sommerferien var over at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde hørt et ord fra SOfie hele sommeren. Jeg skyndte meg å skrive et langt brev om sommereferien og postet det samme dag.

Dagene gikk og jeg hørte ingenting. Jeg skrev et nytt brev, men ikke noe svar fra Sofie. Og hvr dag våknet jeg med en vond følelse i magen. Hva hadde skjedd? Lørdag var det post til meg, men det var ikke fra Sofie. Det var ikke hennes håndskrift. Brevet var ra moren til Sofie. Sofie var død. Jeg var lei meg veldig lenge, men Sofie hadde lært meg noe veldig viktig. Jeg husket tilbake til den dagen jeg hadde funnet annonsen hennes i Julia-bladet mitt. Da det regnet, og jeg synes alt var dumt. Hun lærte meg å skjønne at jeg ikke skal klage på alt. Jeg skal være fornøyd med det livet jeg har. For jeg er veldig heldig som lever!

Rydda i gamle ark i dag, og då fann ej ei utskrift av denne historia frå pennyklubben.com (som det den gong var, no er det .no). Historia var skrive ut 22.10.2002, men ej finne den ikkje på nette no, og ej kan ikkje huske ken so hadde skrive den. Synes den var skikkelig rørande den gongen, den er jo ikkje det verste no heller! :)