Ei julehelsing til verda!

No e snart ventetida over, og om berre et døgns tid he nok monge opna pakkane sine, e mette i magane sine, og he gått rundt juletreet. Andre he kanskje hatt en dag som andre, noken e kanskje på arbeid, noken fryse, noken svelte, noken sakna en kvan. Ditte e ei julehelsing til alle der ute i verda, uansett tilstand eller planar for morgondagen!

I tilegg e d Jesus sin gebursdag. Alle burde vete koffor me feira jul. Legge derfor med juleevangeliet til dokke alle:

I dei dagane lét keisar Augustus lysa ut at det skulle takast manntal over heile verda.
Dette var første gongen dei tok manntal, og det hende medan Kvirinius var landshovding i Syria. Då fór alle heim, kvar til sin by, og skulle skriva seg i manntalet.
Også Josef drog då frå byen Nasaret i Galilea og opp til Judea, til Davidsbyen, som heiter Betlehem, for han høyrde til Davids hus og ætt, og skulle skriva seg der saman med Maria, som han var trulova med. Ho venta då barn. Og medan dei var der, kom tida då ho skulle føda, og ho fekk son sin, den førstefødde; ho sveipte han og la han i ei krubbe, for dei fann ikkje husrom nokon stad.
Det var nokre gjetarar der i området som var ute på markene og heldt vakt over flokken sin om natta. Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei gripne av stor redsle. Men engelen sa til dei: «Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede, ei glede for heile folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren. Og det skal de ha til teikn: De skal finna eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.» Brått var det ein stor himmelhær saman med engelen; dei lova Gud og song:

«Ære vere Gud i det høgste,
og fred på jorda
blant menneske som Gud har glede i!»
Då englane hadde fare tilbake til himmelen, sa gjetarane til kvarandre: «Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, det som Herren har kunngjort for oss.» Så skunda dei seg dit og fann Maria og Josef og det vesle barnet som låg i krubba. Då dei fekk sjå det, fortalde dei alt som hadde vorte sagt dei om dette barnet. Alle som høyrde på, undra seg over det gjetarane fortalde. Men Maria gøymde alt dette i hjartet sitt og grunda på det. Og gjetarane vende tilbake. Dei lova og prisa Gud for alt dei hadde høyrt og sett; alt var slik som det var sagt dei.

GOD JUL!

Juleferia e vel i gong!

På fredag hadde ej min siste eksamen før jul. Så sida då he ej hatt juleferie. I helja va Sandra på besøk og "me" (Sandra for d meste) redigerte filmen me filma då me va i London. Ej v påstå filmen vart veldig koselig ej! Og so prøvde me sjølvsagt ut Band Hero. Til Sandra sin store skuffelse fekk me ikkje sjå 3D Taylor, men ej he lovd ne å leite når ej spela i jula.

Søndagen laga ej og Ole Andreas lussekatta. D va alt av Santa Lucia feiring me hadde. Gløymde til og med å tende tredje lyse på staken også... Jula ekje den same som den va lenger. Men om snøve kjem no, so dalar julestemninga ned mellom snøfnugga. Då vert ej glad. En ting som ikkje gjer mej so glad e at dei he gjort larve funn i monge ta madarinane/klementinane, so ej he myst lysta på dei..

Julegåvene e ej ferdig med. Likevel synes ej d e koselig å hjelpe Ole Andreas å finne dei han ska kjøpe t då. Vidare skal ej bruke tida på å lage julekake, vere med på kyrkjekonserten, arbeide litt, juleavslutning i koret, og endelig ta jul. Me får håpe julestemninga kjem i løpe ta vekå. I'll keep you updated!

Ej skal heller fortelle dokke om i natt. Ej la mej å ante fred og ingen fare. So vakna ej igjen i halv to tida ta at senga skalv. D va då Anja som tydelig va låk i magen. Derfor fylde ej ne ut på do (d va BIKKJEKALDT). So gjekk me inn att å la oss. Noken få tima seinare vakna ej ta ei grusomme lukt. Då he Anja gjort frå sej på golve. Og noken tima seinare igjen kom ei ny runde. Då orka ej ikkje meir å stod opp. Følgande melding vart då sendt til Ole Andreas:
Jaja, hunden he hatt renneskjeta i natt,
he vore ut med ne, og ho he fylt golvet med drit på rommet mitt.
Lukta himmelsk. Ej e trøtt.

Dagens visdom:
I'm dreaming of a white christmas!

Kreativ Eksamenslesing!

Som alle e klar over e d DØDSKJEDELIG å lese til eksamen. Derfor laga Anita Løvik i år ein fin vri, og lure på koffor ho ikkje he gjort d før so ofte så ho lese til eksamen. (Nei, ej lese aldri t eksamen på dinne høgskulen, musikk e jammen praktisk ^^). So då kjære godt folk, foreslår ej at alle laga eit slik memory spel som ej he laga:
So då sitte ej her då, og prøva å få rette kombinasjonane. Som du ser går det faktisk veldig bra!:p Lykke til på eksamen til mej på fredag! Då e d juleferie!

Dagens visdom:
Lykke er kreativitet som funker!

The Aftermath

Sunrise is still far far away

All I see is darkness.

That day took the light from the sky

And placed it in the unknown

I still recall the walks by night

Stars shining over us

You named them, I remembered

A map you knew so well

Even if today is painful,

One day I ll see why

You left without goodbye

But still I love you

Memories that are good as gold

Faint, but taken in

You were always in another world

Hope remained in me

But one day we’ll meet again,

I will, I want, I know, I can,

Death is only the beginning of a new adventure

I will soon be in the adventure with you,

Soon for you, long way for me

If I had wings I would visit, but the gravity holds me down

Wait for me, just wait..

Even if today is painful,

One day I will see why

You left without goodbye

But still I love you

The war you held, the fight you made

I admire your work

The pain you hid, the man you gave

You smiled to the end

Even if today is painful,

Tomorrow may not

I live my life on earth

Then we meet again

Til ettertanke..

Hvordan kunne du gjøre det?
Av Jim Willis 2001

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtyggde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært "ufin" sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lengre tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker de nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og spiste is (jeg fikk kun vaffelen, fordi "is er dårlig for hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeid og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din kone er ikke et "hundemenneske" - allikevel ba jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet rom eller et hundebur. Åh, hvor jeg likevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble raskt en "kjærlighetsslave".

Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klynget seg fast til min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok ett bilde av meg ut av din lomme og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du kjapt svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrstillatelse. Du har truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid, hvor jeg var den eneste familien, du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du fylte papirene og sa "Jeg vet at du vil finne ett godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer". Du var nødt til riste din sønns fingre fri fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, far! Du må ikke la dem ta min hund!"

Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du hadde gått, sa de to søte damene, at du sikkert hadde visst om din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"

De er så oppmerksomme overfor oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De mater oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden. I begynnelsen, når noen gikk forbi min hundegård, sprang jeg til forsiden i håpet om at det var deg - at du hadde ombestemt deg - at det hele bare var en vond drøm. Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen, som brydde som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med glade hundevalper som - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes fottrinn, da hun kom etter meg på slutten av dagen, og jeg trasket etter henne bort fra gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i redsel for det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Siden det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid viste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse rundt mitt forben mens en tåre rant nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg kjente stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "Unnskyld". Hun klemte mig og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så veldig annerledes enn dette jordiske sted. Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt "Hvor kunne du gjøre det?" ikke var ment til henne. Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig..

Julegrantenning og starten på adventstida!

No søndag som va va d Julegrantenning på Dalsfjord skule i regi av Dalsfjord Musikkorps. Det va ein hyggelig aften der me tende lysa på grana under ei fin tale av Ann Elin. Deretter samle me oss alle nede på skulen.

Der opna korpse med tre julesonga, og so va d matpause. Meda folk åt åpna tombolaen. Som kanskje alle veit gjer tombola folk hysteriske. Dermed full kø på tombolaen. Litt lenger ut i matpausa va det amerikansk auksjon på eit nydelig vintermaleri av Sigmund Drabløs. Den heldige vinnaren vann på 2998, det va altså den lisje tiaren min som avslutta heile auksjonen, som ej dermed vann på! Eit nytt veggpryd i eiga klasse. So trakk med boka, og korpset avslutta med tre nye julesonga. Ei vellykka tenning med god profitt for korpset!

Og over til noke litt anna. I dag e d fyrste desember. D v seie d e 23 daga igjen til jul. Me e allereie passert fyrste søndagen. For monge e advent og ventetida berre stress. Eksamen, julegåve, tilstellinga, avslutninga og så vidare. Ej for min del he ei A4 side ej må lese til eksamen, og to veke å lese den på. So for min del e d vel kanskje ikkje så mykje stress.

Likevel glede ej mej veldig til eksamen e ferdig. Då skal ej byrje på julegåvene til folk, og julekakene, og pynte rommet mitt og så vidare. D glede ej mej t. Då ekje ej berre fysisk fri, men også psykisk! So håpe ej snøve kjem meir og meir! :D

Visdom for ventetida:

Time goes by
Day by day
Live your dreams